Det var knapt med tid, men Leif Andenes og eg blei enige på telefon ein halvsein fredagskveld hausten 2016, at det måtte gå an å få til ei utstilling i Bryne Kunstforening i februar 2017. Denne aktive kunstforeninga har tilhold i flotte lokaler i Bryne Mølle, sentralt i den vesle byen på Jæren. Korleis ville jærbuen sin respons bli, på Sunnhordland sine fjell som breier seg utover store lerret?

Om eg rekna tørketid og satte i gang umiddelbar, burde eg ha klar seks-sju større format samt ein del mindrearbieder som kunne produseras parallelt. Eg likar best å ha minst 80% nytt materiale når eg stiller ut, så nokre tidelgare verk kunne også reknas inn. Kabalen måtte gå opp!

Dei store lerreta blei fernissert tre dagar før opninga, og ein kunne enno kjenna ein svak eim av lakk under monteringa. Ikkje noko ein ikkje kan tåla.

Det er noko spesielt med det å arbeida under press. Ein får eit forkus som gir litt andre løysingar på problemstillingane ein vanlegvis møter i prosessen. Meir impulsivt, og ikkje minst, ein må benytta den erfaringa ein har og stola på at har kontroll på utfallet. I etterkant har eg dradd nytte av momentet eg tok med meg, og faktisk jobba svært effektivt utan noko som helst tidspress. Gode vanar …

Vernissagen var godt besøkt, og eit hødgepunkt for mange var nok det musikalske innslaget av Bluebird’s Ghost med sine triste, men samstundes utruleg vakre viser.

Karin Sunderø hadde ein flott opningstale, som eg har fått tillatelse til å gjengi under.

Takk til alle i Bryne Kunstforening for eit hyggelig samarbeid.

-Velkommen til Jan Terje Rafdal og til utstillingen “Landskap i sakte endring. En verden i rask endring”.

Dette er hans andre utstilling i Bryne kunstforening, og han viser nå både malerier, tegninger og trykk. Sist var han her i mai 2008, med utstillingen Jurakysten – The Jurrassic Coast Project. Et samarbeidsprosjekt han hadde med den engelske kunstneren Jeremy Gardiner.

Denne gangen er arbeidene laget av Rafdal alene. De som husker Jura-utstillingen, vil likevel se at arbeidene han viser nå, kan ses som en fortsettelse av utforskingen av landskapet som motiv.

Etter mange år med fokus på motiv fra sørkysten av England, fikk altså Rafdal behov for å vende hjem og arbeide med noe han følte en nærmere tilknytning til. Han ville finne ut hvordan kunsten hans ble påvirket av et landskap han har et personlig forhold til. Det var på tide å utforske sine hjemlige fjell.

Rafdal har lenge vært fascinert av mønstrene og formasjonene som oppstår i kontrasten mellom snø og fjell under smeltingen om våren. Det var landskapet i denne korte perioden om våren han ønsket å ha som grunnlag for sitt nye kunstneriske prosjekt.

Kunsthistorien har en lang tradisjon for å framstille landskap på en realistisk eller stilisert måte, og også for at motivet blir tillagt en betydning utover avbildingen av selve naturen.

Landskapmalerier kan formidle sinnsstemninger, ha et mytologisk innhold, formidle historiske hendelser eller politiske holdninger. Og ikke minst kan landskap i kunsten fungere som et element som leder oss til å tolke hovedmotivet i en viss retning. Poenget er at et landskap aldri er bare et landskap – og et fjell aldri bare et fjell i en kunstnerisk kontekst.

Om våren endrer vær, vind og lys landskapet raskt. Den ene dagen ligger fjellet der snødekket og badet i lys, neste dag har regn og vind omskapt landskapet til et flekket spill i grått og svart. Fargepaletten er sparsom på denne tiden av året, og til tider ser høgfjellet nærmest ut som et delvis abstrakt, grafisk mønster.

Med kunnskapen han har om dette fjell-landskapet var kunstneren forberedt på at prosjektet hans kunne resultere i et abstrakt uttrykk, hvor lyse og mørkere flater ble satt mot hverandre uten at kunstverket nødvendigvis ville gi betrakteren en opplevelse av  å se et landskap.

Men arbeidet tok en litt uventet, figurativ retning. Kanskje var det den sterke tilknyttingen kunstneren har til Etnefjellene, som påvirket ham? Og kanskje var det også en fortsettelse av tenkingen rundt Jura-prosjektet, hvor kunstnerne omtalte landskapene som portrett? I betegnelsen lå en vilje og ambisjon om å avsløre egenskaper ved det landskapet som ble avbildet. Noe mer enn utseende og overflate.

De langsomme endringene som skjer i naturen er formet av enorme krefter og viser igjen som spor, skrevet inn i landskapet. Årstidene følgjer sin egen syklus og former også landskapet på sin måte. Det fjellet Rafdal så i vårmånedene vil ikke se slik ut om sommeren, høsten eller vinteren, men motivet vil likevel gjentas med små variasjoner på samme årstid – år etter år.

Kunstneren har jaktet på endringene vær og vind fører med seg i landskapet, skiftninger i lys og skygge over snø og bart fjell. Bildene er utvilsomt fra Etneområdet, det er lett å kjenne fjellpartiene igjen.

Men selv om Rafdal med disse bildene står i en figurativ tradisjon, er det ikke bare ”anatomien” til landskapet han utforsker, men også psyke og egenskaper. Bildene er en fortelling om naturen som sted, men også som fenomen, tid og historie, representert ved akkurat dette fjellpartiet. For på samme måte som et portrett av et menneske er en fortelling om utseendet til akkurat denne personen, skal det også fortelle noe om identiteten.

Rafdal er opptatt av hvordan det han selv ser, forholder seg til landskapets utvikling og historie.

Men hva er det – å se? Ikke en gang, men mange. Ikke bare overflate, men bakenfor? Igjen og igjen. Ikke bare se det som skjer her og nå, men det som har skjedd, kanskje for millioner av år siden?

Å betrakte et fjellandskap er en slags tidsreise, sier kunstneren, der en ser en del av verden som er så godt som helt upåvirket av oss mennesker. Fjellene på bildene til Rafdal er jo de samme som møtte de menneskene som levde her etter den siste istida og framover.

Fjellstøtt.

Varig.

Dette står i kontrast til vårt menneskelige behov for stadig å endre landskapet rundt oss, underlegge oss land, bygge byer og infrastrukturer. Noe av det vi endrer vil etter kort tid bli utvisket av naturen. Andre spor vi etterlater oss har potensial for å bli stående i nesten uendelig tid.

Landskap i sakte endring. En verden i rask endring. Dette er det underliggende temaet i alle arbeidene i denne utstillingen. Det er som om kunstneren vil spørre om våre flyktige liv påvirker oppfatningen vår av det som er varig, og om det varige kan ha innflytelse på våre flyktige liv. Sett slik kan utstillingen også ses som et memento mori – husk din dødelighet: Sett i forhold til de millioner av år fjellene har stått der, er våre liv kun som et pust å regne.

Å se og reflektere over det vi ser, var allerede i antikken vurdert som vår viktigste kilde til erfaring. Ikke bare av naturen og det rundt oss, men også de store spørsmålene. De som handler om oss selv, som mennesker.

Det er en god tradisjon dette, å se.

Å søke erfaring er en kunst.

Det er kunst.

Karin Sunderø

18.02.2017